Verdt å bli frisk for

Frisk. Et kort ord. En lang prosess. Møt Silje og Pernille, to som er på vei.

Bare et menneske – Jeg har en senskade, så selv om jeg ikke sliter med spiseforstyrrelsessymptomer lenger, må jeg fortsatt jobbe med det som ligger bak. Derfor kaller jeg meg verken frisk eller syk; jeg er et menneske, jeg er bare Pernille.

Likevel, “bare Pernille”, er ikke bare-bare. Pernille Øiestad satset tidlig på musikken, og i fjor gikk en drøm i oppfyllelse da hun ga ut albumet ”Helt på ekte”.

– Musikken har alltid vært en stor verdi for meg, og før musikken ble levebrødet mitt tenkte jeg at dersom jeg fikk noe annet å fokusere på, noe jeg får til, så kunne jeg bli frisk. Men det hadde jo ingenting med saken å gjøre.

For selv om voksne, trygge Pernille ikke hadde angst for å stå på scenen, så var “lille Pernille” redd for å ikke strekke til.

Selvmedfølelse – Selvmedfølelse har blitt en viktig verdi. Jeg trenger å ta vare på det lille barnet i meg, sette grenser og ta ansvar for meg selv. Det er ingen andre som kan gjøre det for meg, sier Pernille.

For henne betydde selvmedfølelsesbasert terapi mye. Denne terapiformen ga henne følelsen av å bli sett som et helt menneske; at noen så “lille Pernille på 9 år, som hadde angst”. Selv mener hun det vil kunne forebygge spiseforstyrrelser, om unge og voksne får lære om selvmedfølelse.

Leve med Pernille opplever at samfunnet endrer seg så fort at menneskehjernene våre ikke henger helt med på hva som virkelig betyr noe i livene våre. Selv fant hun mye verdi i gode nære relasjoner.

– Det er lett å tenke at man må bli frisk for å prestere noe. Men å bli bedre, handler om å leve med seg selv, ikke leve bare for å oppnå alt, understreker hun.

– Og jeg er jo ikke opptatt av hvordan viktige mennesker i mitt liv spiser eller ser ut. Det er en god påminnelse om å ikke gi seg selv en annen verdi enn andre har.

Verdifulle følelser Silje Kristensen er enig. Hennes historie er annerledes enn Pernilles, men det er også likhetstrekk.

– Vi er ikke så forfengelige som folk tror, vi som har denne problematikken. Jeg er ikke veldig opptatt av kroppen min, sier Silje.

Hun understreker at spiseforstyrrelser er strategier for å håndtere vonde følelser og at selv om alternative strategier er bra, så er det ikke tilstrekkelig for å bli frisk.

– I terapien trengs det motivasjon for å få tak i meningen med spiseforstyrrelsen, og terapien må lære oss å tåle følelsene våre, sier Silje, som selv har gått i ulike typer terapi for å forstå hvordan følelser tilknyttet traumer og hormoner har påvirket livet hennes.

Ville ut og frem Som 13-åring fikk Silje påvist lavt stoffskifte. I årene som fulgte, svingte vekta voldsomt, hyppig og stadig raskere.

– Det ble livsfarlig og jeg fungerte ikke, forteller Silje.

Motivasjonen for å gjennomgå en “gastric sleeve operasjon”, kom etter at hun fikk kunnskap om sammenhengen mellom hormoner, overspising og ruslidelser.

– Jeg innså at selv om jeg er viljesterk, så er dette en fysiologisk karusell. Det var en kamp jeg var dømt til å tape, for hormonene er sterkest.

I tillegg tikket den biologiske klokka.

– Skulle jeg opereres, så måtte det skje nå, sier 37 år gamle Silje.

Et godt liv Under to år etter operasjonen, har mye endret seg for Silje og mannen hennes.

– Livet er på vei inn i en fase med barn som jeg gleder meg veldig til. Men frisk er for meg ikke en ferdig prosess; jeg tenker at jeg alltid er på vei.

Silje er opptatt av å leve et godt liv, og ikke være så flink.

– Flink har jeg vært hele livet. Nå skal jeg bare være bra nok. På en måte er jeg flinkere når jeg ikke er så flink, og da er jeg også mer fornøyd, forteller hun.

Forsker på tilfriskning Blant forskerne som interesserer seg for tilfriskningsprosessen er psykologene Maria Øverås og Hanna Kristine Punsvik Eielsen.

– De jeg har intervjuet beskriver at spiseforstyrrelsen skapte så mange egne problemer. De ønsket seg noe mer av livet, men var ikke nødvendigvis klare på hva de ønsket, sier Eielsen.

I doktorgradsprosjektet sitt undersøker hun hvordan sykdom eller tilfriskning ser ut blant pasienter som var innlagt ved Modum Bad for 15 år siden.

– For noen er barn og relasjoner en motivasjon, men motivasjon og verdier kan jo også bli tydeligere ettersom man blir friskere, sier Eielsen.

Av fortellingene i Øverås’ bok, er det en som illustrerer dette godt.

– En jente sier hun så etterhvert at verdiene som driver spiseforstyrrelsen, kom helt på kollisjonskurs med den hun ønsker være. Blogger som tidligere kunne trigge spiseforstyrrelsen, fikk henne nå til å føle seg friskere, og hun ville ikke assosieres med dem, forteller Øverås, som har doktorgrad på spiseforstyrrelser og kroppsbilde.

Det er verdt det! Oppfordringene fra Silje og Pernille kan forhåpentligvis også inspirere.

– Om du er klar for å se om livet har noe mer å by på, så er tiden nå, oppfordrer Silje.

Pernille er enig.

– Ja, det er en prosess, men det er verdt det!

Intervjuet er skrevet av Hilde Johanne Karlsen og opprinnelig publisert i Spiseforstyrrelsesforeningens medlemsblad.

Ønsker du å motta medlemsbladet vårt? Meld deg inn da vel!