Spiseforstyrrelse – mer enn bare biologi
- SPISFO
- for 2 døgn siden
- 4 min lesing
«Tross langvarig forskningsinnsats, er spiseforstyrrelse i dag fremdeles forbundet med dårlig prognose. Trolig kan avviket mellom innsats og resultat tilskrives helseparadigmets mangelfulle evne til å ivareta pasientens egen subjektivitet», skriver Sayna Etminan.
Sayna Etminan
Dette innlegget ble først publisert 04.02.26 hos Psykologisk.
Les originalen her: https://psykologisk.no/2026/02/spiseforstyrrelse-mer-enn-bare-biologi/
Dette er en ytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger.
I et innlegg publisert i Psykologisk.no skriver Kaja Skullerud Ugland, med bakgrunn i standardiserte studier, om hvordan økt biologisk innsikt og eksternaliseringsteknikker kan fjerne skam hos pasienter med spiseforstyrrelser.
«Ved å lære mer om den biologiske biten, vil dette kunne bidra ytterligere for å dempe skammen og skyldfølelsen, og gi økt forståelse for sykdommens kraft», skriver Ugland.
Mens innlegget løfter viktigheten av pasientens emosjoner, blir kroppen i sin tur fremlagt som en entydig biologisk enhet tappet for mening og erfaring.
Slik blir den subjektive kroppen tilsidesatt til fordel for kroppen som objekt.
Kroppen er subjektiv og meningsbærende
Som pasient av spiseforstyrrelser har jeg fått kjenne begrensningene av tradisjonelle behandlingsmodeller i helsevesenet.
Selv om kognitiv atferdsterapi i flere studier har vist seg formålstjenlig, er behandlingen kvantitativt orientert, med fokus primært på vektstabilisering og symptomreduksjon.
Det følger at den erfaringsbaserte konteksten rundt, som spiseforstyrrelse gjensidig utspringes fra, forringes til fordel for objektive målinger og standardisering.
Især gjelder det den velkjente eksternaliseringsteknikken, som handler om å forstå og konseptualisere sykdommen som noe atskilt og løsrevet fra kroppen. Et slikt tankeeksperiment kan tjene sin hensikt og fjerne stigma – men bare hvis den samtidig ledsages av en erkjennelse av pasient som aktiv aktør i sin egen sykdomsfortelling.
Maurice Merleau-Ponty (1945/2010), en nøkkelaktør i den fenomenologiske vendingen, skiller mellom den oppfattede/levende kroppen (Body image) og den levde kroppen.
Førstnevnte angår det fysiske aspektet, forbundet med mentale representasjoner, oppfatninger og holdninger hvis innhold kan kvantifiseres og måles på objektivt vis. Det er denne kognitive dimensjonen som råder spiseforstyrrelsesfeltet, og som over tid har lagt grunnlaget for helsevesenet slik vi kjenner den i dag.
Den levde kroppen derimot, er kroppen slik pasienten erfarer den – den samsemotoriske opplevelsen som ikke lar seg rive løs eller skille fra omgivelsene rundt. Mens kroppen på ett vis kan fragmenteres som objekt, er den på annet subjektiv og meningsbærende.
Et pågående lerret
Fenomenologien gir således en ansats til å ivareta pasientens egen subjektivitet med henblikk på sykdom som grunnleggende kroppslig og relasjonelt forankret.
Fremfor å behandle pasienten atskilt fra sykdommen som enhet, forstås spiseforstyrrelse her i skjæringspunktet mellom kropp og miljø med pasienten som hovedforteller – ikke som passiv eller utenforstående, men som aktiv subjekt med forrang over sykdommen (som objekt).
Spiseforstyrrelse er, etter en fenomenologisk forståelse, ikke fysisk eller kognitivt situert, men et pågående lerret som formes i relasjoner til omgivelsene rundt.
Pasienter med spiseforstyrrelse kjenner ofte på, slik Ugland selv i artikkelen vedkjenner, opplevelse av avmakt og tap av kontroll. Kroppen kan i forlengelsen oppleves fremmedgjort og avsondret; som et objekt pasienten flykter fra og har mistet kontakt med.
Dersom sykdommen i større grad forstås som genetisk betinget, som noe nedarvet og biologisk bestemt, er vi i fare for å sykeliggjøre pasienten og hens mulighet for tilfriskning.
Pasientens opplevelse
En meta-analyse gjort på kognitiv behandling rettet mot spiseforstyrrelse viste for eksempel at behandlingen – hvis fokus var på vektøkning – ikke møtte pasientenes behov, og at fraværet av subjektiv erfaring forsterket behovet for å være undervektig for å bli validert (Kiely mfl., 2023).
Slik ble følelsen av fremmedgjøring ytterligere aksentuert ved at den biologiske kroppen ble vektlagt over pasienten som subjekt. Mens vektstabilisering og symptomreduksjon er kritisk for tilfriskning, er det mye ved sykdommen som ikke lar seg kvantifisere, og som overskrider objektive målinger og kliniske øyemål.
Formidling av denne kunnskapen – der kroppen er relasjonell og dynamisk – forutsetter en utvikling av et fagspråk som gjør det mulig å begrepsfeste kroppen som udelt og interagerende – uten å neglisjere pasientens opplevelse av et skille. Kroppen er både levende og levd, biologisk og biografisk, med omfang utover det rent observerbare.
Innsikten om erfaringenes innflytelse på sykdom må således tas til følge hvis målet er å gjenreise pasienten, enn bare fjerne spiseforstyrrelsen som fenomen. Behandling bør i så henseende ikke bare være sykdomsreduserende, men fremme mening og verdi i et salutogenetisk (helsefremmende) perspektiv.
En alternativ diskurs
Tross langvarig forskningsinnsats, er spiseforstyrrelse i dag fremdeles assosiert med dårlig prognose, hvor mer enn halvparten opplever tilbakefall (Carter mfl., 2012) og ytterst få blir fullstendig friske (Schmidt mfl., 2017).
Trolig kan avviket mellom innsats og resultat tilskrives helseparadigmets mangelfulle evne til å ivareta pasientens egen subjektivitet.
Dette er derfor ikke en kritikk av eller et innlegg mot Uglands dyrebare refleksjoner, men et alternativ til den kliniske diskursen som lenge har fått råde helsefeltet.
Fenomenologien kan, med forankring i den levde kroppen, gi et uvurderlig bidrag til behandling og forebygging av spiseforstyrrelse. Her forstås kropp og miljø som gjensidig konstituerende, med forrang i pasientens egen subjektivitet.
Kilder
Carter, J. C., Mercer-Lynn, K. B., Norwood, S. J., mfl. (2012). A prospective study of predictors of relapse in anorexia nervosa: Implications for relapse prevention. Psychiatry Research, 200(2–3), 518–523. doi:10.1016/j.psychres.2012.04.037
Kiely, A., Conti, J. & Hay, P. (2023). Conceptualisation of severe and enduring anorexia nervosa: A qualitative meta-synthesis. BMC Psychiatry, 23, 606. doi:10.1186/s12888-023-05098-9
Merleau-Ponty, M. (1945/2010) Phenomenology of Perception. London: Routledge.
Schmidt, U., Sharpe, H., Bartholdy, S. mfl. (2017). Treatment of anorexia nervosa: A multimethod investigation translating experimental neuroscience into clinical practice. Programme Grants for Applied Research, 5(16), 1–208. doi:10.3310/pgfar05160
Ugland, K. S. (2026, 1. februar). Spiseforstyrrelser: Kan man bli helt frisk? Psykologisk.no.