Ironisk nok har jeg nå skrevet åtte utkast, men igjen og igjen har de blitt forkastet fordi jeg ikke synes at idéen var god nok eller verdt å følge videre. “Det er ikke interessant for noen andre å lese”, “det er sikkert bare jeg som tenker sånn” og “nå fremstiller du deg selv i et for godt lys”, sammen med “nå sprer du et falskt virkelighetsbilde av en tilfriskningsprosess” var tanker som gikk gjennom hodet mitt.
Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si. Helt ærlig, så synes jeg at min egen tilfriskningsprosess hittil har vært vanskelig nesten hele veien. For meg tok det veldig lang tid før jeg opplevde noen som helst form for mestringsfølelse. Jeg hadde spist nok mat jevnlig i ett år før jeg klarte å kjenne på at det kunne være en god ting. Jeg hadde tross alt fått mer energi, jeg var mindre kald og jeg klarte å konsentrere meg bedre. Jeg orket å ta opp igjen jobbsøking og jeg har engasjert meg mye som frivillig i Spisfo, for å nevne noe.
Alle disse endringene hadde skjedd, nesten uten at jeg hadde lagt merke til at det faktisk hadde gått fremover. Det føltes ut som at jeg står på stedet hvil, før jeg en dag innså at det hadde skjedd endringer. Mange endringer. Likevel var jeg ikke glad eller fornøyd – jeg var frustrert og savnet ofte spiseforstyrrelsen.
Dagene hvor jeg fulgte kostlisten fulgte også denne oppskriften: Jeg ble mer og mer irritabel, jo flere måltider jeg fullførte. Jeg følte ikke at jeg mestret, tvert imot. Det å nå målene jeg hadde satt meg gjorde meg utmattet på grunn av spiseforstyrrelsens kontinuerlige innvendinger. Energien jeg hadde fått ble brukt på å vinne kamp etter kamp om alt fra brødskiver til kjolevalg. Først nå kan jeg bruke energi på noe annet enn å komme meg gjennom dagene uten å la spiseforstyrrelsen ta for mye kontroll. Fortsatt er det krevende og det går ikke alltid, men nesten.
Til deg som kjemper: Hold ut. Ikke gi opp. Det blir bedre. Det er greit at det ikke føles bra. Det trenger ikke føles bra for at du skal bli friskere, stegene du tar gir resultater på sikt. Tålmodighet er den største rausheten du kan gi deg selv, akkurat nå.
Til behandlere og pårørende: Jeg forstår at det er frustrerende og vondt at den som er syk ikke opplever mestring eller klarer å sette pris på de store stegene han/hun/hen tar for å bli friere fra spiseforstyrrelsen.
Likevel ber jeg dere om å anerkjenne hvor hardt vi kjemper, til tross for at mestringsfølelsen uteblir. Vær raus med å rose oss for at vi holder ut og at vi kommer oss gjennom tøffe og lange dager. Inntil mestringsfølelsen dukker opp, setter jeg stor pris på å få lov til å ikke late som at tilfriskning oppleves som noe positivt. Ofte er det vanskeligere og gjør mer vondt å gjennomføre, enn å gi etter for de spiseforstyrrede tankene.
Ting. Tar. Tid.
Teksten er skrevet av Kine Albrigtsen og er opprinnelig publisert i Spiseforstyrrelsesforeningens medlemsblad.
Ønsker du å motta medlemsbladet vårt? Meld deg inn da vel!