Kjære 15 år gamle meg, jeg vet at livet ikke er lett nå.
Spiseforstyrrelsen tar så umåtelig stor plass. Ambivalensen er sterk og det er så vanskelig å forestille seg et liv uten “kontroll”. Ja, jeg skriver det i hermetegn, for du har ikke kontroll - det er det spiseforstyrrelsen som har. Jeg vet at du går rett i forsvarsmodus nå, for du føler vel ikke at det er sånn? Det er da ikke det spiseforstyrrelsen sier til deg? Men sykdommen lyver, og du trenger ikke ta den i forsvar. Uansett hvor mye du vrir og vender på det, og uansett hvor mye den smisker og presser på, så vil den deg ingenting godt. For hver dag som går i spiseforstyrrelsens klør, lokker den deg lenger og lenger inn i elendighet. Den har infiltrert tankene og følelsene dine, identiteten og livet ditt, men dere er to: Du er ikke spiseforstyrrelsen, du har en spiseforstyrrelse.
Det “å være frisk” eller “å være syk” er ikke nødvendigvis svart/hvitt. Likevel vet jeg hvor redd du er for å spørre om det faktisk går an å bli helt frisk fra spiseforstyrrelsen, i tilfelle svaret er nei, men svaret er ja! Det går an å bli helt frisk, og det er veldig verdt det. «Dette gjelder jo ikke meg», tenker du nå, for i likhet med mange andre med spiseforstyrrelser så er du redd for å bli frisk. Hva bruker man tiden sin på når spiseforstyrrelsen ikke styrer livet ditt? Hva tenker man på i stedet for mat, kropp og sykdom? Hva går dagene til? Her jeg i dag sitter 4 år senere så er svaret: Alt mulig annet.
Jeg er lei meg for at livet er så tøft nå, det er ikke noe du kan noe for. Likevel, så er det kun deg selv som kan ta kampen om å bli frisk: Det hadde vært så mye enklere om man bare kunne tryllet den vekk. For jeg vet så mye nå som jeg skulle ønske at du også visste: Hvordan verdien din ikke måles i dietter, vekt eller antall repetisjoner; At du har en iboende verdi som menneske; At det finnes viktigere og gøyere ting i livet; Hvor mange mennesker der ute som du ikke har møtt enda og som kommer til å forandre livet ditt til det positive; Hvor godt det er å være glad i seg selv og hvor godt det er å være glad i livet. Det er så mye å se fram til, og det kommer du også til å se etter hvert: Alt til sin tid.
I tiden framover skal du ta tilbake den friheten du har mistet til den grusomme sykdommen. Det tar tid, men det er mulig - jeg lover. En dag innser du at tankene er mindre og mindre til stede, de tar ikke så stor plass som de gjorde før. “Det er rart”, utbryter du en dag, det har vært så mye annet gøy i fokus at du ikke har tenkt på det. For livet er så mye mer enn dette! Livet er tårer og latter, glede og sorg. Det er kjærlighet og klemmer fra dem man har kjær; smil fra en fremmed på gata; båtturer, sol og badestrender. Det er å hvile, slappe av på sofaen, se en god film; spise iskrem med venner; dra ut på tur - og det er kjærlighetssorg, savn og tap. Livet er å være glad i seg selv og ha det bra med seg selv. Det er å tørre å ta imot den kjærligheten man får, og så mye mer - uansett hvor klisje jeg vet det høres ut.
Det å bli frisk er en prosess og en kamp, men det er en kamp verdt å ta. Alternativet er så mye verre. Det er verdt å bli frisk, og du kommer til å greie det - jeg har troen på deg! Det er ikke meningen at livet skal være så vanskelig. Det blir bedre og faktisk helt bra!
En stor klem fra 19-årige Henriette