Som ung var jeg en "stor" gutt. Jeg utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse da jeg var 14 år og jeg tror at det var en kombinasjon av flere årsaker, blant annet skyldfølelse etter den mislykkede gjenopplivningen av min morfar.
Jeg var ikke klar over hvor alvorlige hjerteproblemene til morfar var da han falt livløs om på familiehytta på Nærsnes. Jeg var den første som fant ham og fordi jeg hadde litt kunnskap om hjerte- og lungeredning startet jeg gjenoppliving for å prøve å få liv i ham igjen, noe som dessverre var nytteløst.
Jeg fikk ros for innsatsen, men for meg dreide tankene seg mer og mer om hvordan jeg hadde mislykkes.
Jeg var på det tidspunktet veldig usikker på meg selv. Jeg slet også lenge med å finne ut av min legning, og tror det var underliggende. Det var vanskelig å skulle sammenligne seg med «kroppsidealet» som de andre sporty guttene i klassen hadde. Jeg var musikalsk og skoleflink og følte at jeg ikke passet inn. Jeg hadde hofter og pupper og det «skulle man ikke ha.» Jeg snakket ikke med familie og venner om dette, men hadde begge deler rundt meg hele tiden. Jeg skulle begynne på ungdomsskolen og det synes jeg var skummelt. Jeg hadde lenge blitt mobbet for utseendet mitt og var redd for at dette skulle fortsette.
Mobbingen gjorde vondt. Jeg har ikke lyst til å snakke om hvilke kallenavn de ga meg, eller hvordan det føltes når enkelte holdt armene ut for å mime morsomheter om størrelsen min. Det var liksom alltid noen som skulle kommentere vekten min og si stygge ord.
I en verden ute av kontroll bestemte jeg meg for å kontrollere det jeg følte jeg kunne gjøre noe med, nemlig kroppen min.
Fra å være klassens overvektige mobbeoffer ble jeg på kort tid en tynn gutt. Jeg husker med gru hvor fornøyd jeg var med mitt eget utseende den gangen. Jeg slet med alvorlige spiseforstyrrelser gjennom hele ungdomsskolen og selv om mamma og pappa spurte meg utallige ganger ville jeg ikke innrømme at jeg var syk. Jeg ble en mester til å skjule sykdommen min. Til slutt varslet en bekymret lærer foreldrene mine og på grunn av deres helseforsikring fikk jeg psykologhjelp med det samme. Jeg gikk i terapi lenge og psykologen hjalp meg med å se ting fra en annen vinkel. Hun snudde tankene mine, og fikk meg til å forstå meg selv.
Som 33-åring kjenner jeg meg endelig trygg på hvem jeg er, og hvor jeg står. Samboeren min Marius er en god støtte for meg. Jeg føler meg fortsatt ikke helt frisk, men jeg føler meg veldig mye bedre. Sykdommen lever med meg, og jeg har lært å håndtere den. Når det er vanskelige situasjoner i livet mitt, kommer gamle tankemønstre og uvaner tilbake. Jeg har gått hos psykolog flere ganger, men stort sett er jeg frisk. Jeg tror likevel at man lever med spor av sykdommen i seg, i lang tid etterpå. Sykdommen var, og er, en måte å håndtere problemene på når noe er vanskelig. Å ha kontroll på «noe» i livet når man har det tøft. Vi er heldigvis flinkere til å snakke om følelser i dag. På den tiden var det ikke like «utbredt.» Det er et mønster å stenge alle ute for å «deale» med det selv. -Og det er en avhengighet. Virkelig!
Ærlighet og åpenhet er noe som er viktig for meg. Profiler som inspirerer og inviterer til å dele alle sider av livet. De fleste viser bare oppturene. Sånn vil jeg ikke være, for det trigger bare presset hos meg selv. Presset om et «perfekt liv». Et perfekt liv for meg, er å være ærlig mot meg selv og like ærlig mot mine følgere.
Jeg ønsker å bruke min historie for å vise at også unge menn kan bli rammet av spiseforstyrrelser, og at dette er et problem som må tas på alvor. Kanskje kan min historie gjøre meg til den rollemodellen jeg selv savnet da jeg hadde problemer. Spiseforstyrrelser rammer både kvinner og menn, men for meg er det viktig å bruke min erfaring til å få menn til å snakke høyt om hvordan de har det.
Det har tatt meg 20 år å sette ord på de følelsene jeg kjente på som tenåring. Sammen med låtskriver Karianne Amundsen lanserte jeg i april låten «Identity», hvor vi i fellesskap har satt ord og musikk til tankene som en gang kontrollerte livet mitt. Temaet er vanskelig, samtidig som det er viktig at også vi menn snakker åpent om kroppspress og urealistiske forventninger til eget utseende.
Under arbeidet med å finne følelsene som beskriver denne mørke perioden av ungdomstiden oppdaget jeg og Karianne hvordan vi delte lignende opplevelser, og hvor overraskende lett det var når vi i fellesskap satte ord på vanskelige og forbudte følelser. Vi føler at vi har lykkes, og at vi med “Identity” formidler hvordan det er å kjempe mot seg selv samtidig som du utad vil vise en perfekt fasade.
Mitt budskap til deg:
-Du er unik akkurat som du er! Prøv å finne en lidenskap i livet som ikke dreier seg om utseende. Er det noe jeg har lært, er det at jeg har brukt ALT for mye tid av livet på å sette søkelys på utseende - som er SÅ UVIKTIG! Det er musikken som betyr mest for meg! Det er det du brenner for, dine meninger og din personlighet som gjør deg vakker! Vi er alle forskjellige og vi er alle unike! Noen er født i en større eller mindre kropp enn andre - det er like fint!
Jeg har tre hjertesaker i livet. Demenssaken, LGBTQ saken og kroppspress saken, sistnevnte som jeg nå fokuserer mye på å fremme om dagen. Jeg vil vise at det går an å leve et fantastisk liv, selv etter å ha vært gjennom en spiseforstyrrelse! Jeg vil hedre og HEIE på forskjellene hos hver og en av oss - IKKE det motsatte, slik samfunnet vil vi skal, derfor ønsker jeg også å jobbe sammen med Spiseforstyrrelsesforeningen for å sette dette på dagsorden. De gjør en veldig viktig jobb og om jeg kan hjelpe bare EN han/hun/hen, har jeg gjort jobben min. Livet er så mye mer enn utseende vårt - og vi MÅ prate samme om tanker/følelser og mental helse! Jeg vil være det forbildet jeg IKKE hadde da jeg var syk. Jeg hadde ingen å se opp til, som jeg visste slet med det samme som meg. HUSK du er ikke alene.