Det har gjennom tidene blitt produsert en rekke filmer, bøker og serier som i ulik grad (og med ulikt hell) tematiserer og setter søkelys på tematikken spiseforstyrrelser. Filmen Club Zero (2023) hadde premiere i Norge 16. august, og er et nytt tilskudd i rekken av spiseforstyrrelses-media. Vi sendte tre av våre rådgivere for å se filmen på kino, og dette er deres tanker i etterkant av visningen.
Filmen handler om en gruppe ungdommer på en internasjonal kostskole. Elevenes foreldre ønsker at ungdommene skal få bedre ernæringskunnskaper, og frøken Novak blir derfor ansatt for å lære elevene det hun kaller «bevisst kosthold».
Frøken Novak hevder at å spise mindre forlenger livet, forbedrer helsen og hjelper oss å bevare miljøet (rødt flagg). Med tid og selvdisiplin vil kroppen bli selvforsynt, slik at den ikke lenger trenger mat (alarm, alarm!). Gjennom gradvis manipulasjon fører frøken Novak elevene sine inn i forstyrret spising.
Club Zero stiller viktige, aktuelle og ubehagelige spørsmål om spiseforstyrrelser, spiseforstyrrede fellesskap og pro-ana, feilinformasjon, radikalisering, kult-mentalitet, manipulasjon, grooming og gruppepress.
En advarsel som bør tas på alvor
Filmen åpner med en tekstplakat om at den inneholder scener med adferdskontroll og spiseforstyrrelser som kan være opprørende for enkelte seere. For oss fremsto advarselen som en nokså beskjeden underdrivelse. Club Zero blir i media omtalt som en ekkel, sær og stilistisk satire. Det øvrige publikumet i kinosalen virket til å motta filmen nettopp slik, med tidvise latterkuler, humring, gisp og sukk. Jeg følte imidlertid at jeg så på en skrekkfilm. Filmen er satirisk, mørk og absurd på den måten en spiseforstyrrelse er absurd. Men jeg klarte ikke å synes at den var morsom. Filmen gjorde sterke inntrykk, og bragte frem svært såre og vonde minner fra egen sykdomstid. Først og fremst fordi det var et edru og skrekkinngytende tilbakeblikk på hvor fæl, manipulerende og ødeleggende sykdommen er. Samtidig så jeg med skrekk hva ungdommen hadde i vente.
I tillegg er en stor andel av replikkene til både frøken Novak og ungdommene selv som å høre anoreksiens manifest. Frøken Novak fremstår i høyeste grad som en legemliggjort spiseforstyrrelse, selveste «Ana»; en varm og øm omsorgsperson som lover trygghet, mestringsfølelse og frelse, som i realiteten er en autoritær og manipulerende diktator som transkribert direkte fra tankestrømmen til noen med anoreksi. Det er tydelig at det ligger mye research, forarbeid og kunnskap om spiseforstyrrelser hos filmskaperne av Club Zero.
En god og respektfull representasjon av restriktive spiseforstyrrelser
Når det er sagt, er filmen god. Vi var alle enige om at dette er en av få filmer som behandler tematikken nokså sannferdig og med respekt for spiseforstyrrelser, uten glorifisering eller utnyttelse av psykisk uhelse for underholdningens skyld.
Selv om filmen tar det litt langt når det gjelder tro og overbevisning mot slutten, mener vi at helheten ga et godt innblikk i overvåkningen, den gradvise kontrollen og akselerasjon, den falske tryggheten og omsorgen, manipuleringen, argumentasjonen og overbevisningen som en spiseforstyrrelse gjerne innebærer. Også elevenes ulike familiedynamikker og relasjoner står frem som en viktig og troverdig skildring av beskyttelses- og risikofaktorer for å utvikle spiseforstyrret atferd.
Gjennom godt skuespill, urovekkende musikk, skarpt manus, metaforer, fargevalg og belysning vekker regissøren frem en uhyggelig, kunstig og ekkel stemning som er godt gjenkjennelig. For oss minnet det nettopp om følelsen av en spiseforstyrrelse.
Hvem bør, eller bør ikke, se Club Zero?
Konsensusen blant våre rådgivere er at dette er en god, rar, interessant, fæl og viktig film. Men ingen av oss vil noen gang se den igjen. Som alltid er det vanskelig å skulle anbefale noen form for innhold om spiseforstyrrelser til de som har eller har hatt spiseforstyrrelser selv.
Vi mener derfor at filmen er godt egnet for de bakerst i kinosalen som lo hånlig og «uffa» seg stakkarsliggjørende til ungdommen i starten av filmen. De som ikke skjønte hvor skrekkinngytende det de lo av var for de som vet. Vi håper at de gikk fra kinosalen med litt mer kunnskap og forståelse, slik at de kanskje tenker seg om en ekstra gang før de kommer med spydige kommentarer om hverandres matvaner høylytt i en offentlig kinosal.
Vi håper at lærere, trenere, helsesykepleiere, behandlere og andre som møter og jobber med ungdom og psykisk helse vil sette av tid til å se denne filmen.
Filmen kan også være aktuell for pårørende, venner, kjærester, av noen som sliter eller har slitt med spiseforstyrrelser, med følgende forbehold: vær forberedt på sterke inntrykk. Se filmen sammen med noen, og snakk med noen etterpå om du trenger det.
Comments