Foto: Paal Audestad
Bak Luke 3 finner vi, forfatter, journalist, utdannet sykepleier, tidligere blogger og psykiatrisk pasient, Ingeborg Senneset!
Ingeborg er journalist i Aftenposten, styremedlem i Norsk PEN, forfatter, utdannet sykepleier, meddommer i Oslo Tingrett, samfunnsdebattant og foredragsholder. Hun har markert seg innen kritisk tenkning, alternativ medisin, religion, psykiatri, tortur og menneskerettigheter. Ingenting av dette er en selvfølge.
For kun få år siden holdt Ingeborg på å dø av anoreksi, etter å ha vært alvorlig syk siden barndommen. Hun var inneliggende pasient i til sammen hele tre, på tre psykiatriske sykehus.
Ingeborg overlevde med et nødskrik, og selv om hun ikke er frisk har hun skapt karriere og er samtidig samfunnsbygger.
Som kjent ansikt bruker hun konsekvent og uselvisk stemmen sin til å løfte de som faller utenfor. Våren 2017 kom den lenge etterspurte boken «Anorektisk», som ble en umiddelbar bestselger. Adresseavisens anmelder ga den terningkast 6 og kalte den et håndslag til de som kjemper mot innsparingskåte byråkrater. Aftenpostens anmelder betegnet den som et rop fra bunnen av helvete og en dokumentar som fungerer som et lys for alle andre.
Ingeborg har stilt til intervju i medlemsbladet vårt tidligere i år under overskriften “Ikke vent til du blir frisk”, Ingeborg legger i intervjuet vekt på at uansett hvor syk man er så kan man gjøre friske til og uttaler blant annet.
– Jo sykere jeg var, jo mer besatt var jeg av forskjellen på frisk/syk. Ironisk nok så jeg mer nyansert på begrepet frisk, jo friskere jeg ble. Det var egentlig et veldig hemmende begrep, for jeg følte at jeg måtte vente med alt jeg skulle gjøre til jeg ble frisk, og det var vanskelig. Jeg kunne for eksempel ikke be svigerinna mi om å holde igjen babyen til jeg skulle bli frisk. Tante kom jeg til å bli uansett.
Her er Ingeborgs svar på julespørsmålene våre:
Hva er ditt julebudskap? Du må ikke elske julen. Det er lov å bare ville at den skal gå over. Jeg kjenner begge følelsene. Julaften, og andre røde dager, har for meg gått fra å være noe jeg som liten gledet meg til, deretter gruet meg til, og så fryktet og unngikk. Jeg har vært syk eller innlagt og fått venner på nissebesøk i institusjoner. Andre ganger har jeg gjemt meg vekk ved å være på jobb.
Men jeg har aldri hatet den (selv om jeg tror jeg har sagt akkurat det en del ganger). Jeg har også sett frem til julesanger og julelukt og julefilmer, og ikke minst pynting av pepperkakehus, som er så morsomt, og ønsket, ønsket, ønsket at jeg bare kunne forholde meg til dette fine uten å bli forstyrret av vonde følelser og impulser og stygge tanker om meg selv. Jeg misunte alle som så ut som de hadde perfekte familier og perfekte juler.
Etter hvert har jeg skjønt at det ikke er vits i å sammenligne. For det første aner jeg ikke hvordan folk har det inni seg. For det andre hjelper det uansett ikke på hvordan man har det selv. I dag er det viktigste for meg å samle på de gode juleøyeblikkene, og gi meg selv lov til å nyte dem. Det er mye mer overskuelig enn at hele julen skal bli som den uoppnåelige postkortfølelsen.
Hva er din favorittjuletradisjon? Den er ganske ny, naturlig nok: Å treffe tantebarna mine. Ikke for å høres helt Paulo Coelho ut her, men at de kom inn i livet mitt er den største gaven. Og å se dem glade overgår alle julegaver. I tillegg er jeg litt TV-slave, og vil se både Askepott, Disney, Hovmesteren og gjerne Narnia, hvis det går an. Hvis jeg skal si en som er litt lettere å relatere til, så er det å spise pinnekjøtt og kålrabistappe. Jeg forstår ingenting av dere som som driver med ribbe eller fisk.
Hvem vil du sende en julehilsen til? Alle som tilbringer en eller flere dager i institusjon, enten det er som sykepleier, kantinemedarbeider eller pasient: Enten blir jula god, eller så går den over.
PS! Har du fått med deg medlemskampanjen vår? Hvis du melder deg inn innen 24. desember får du et av de fine SPISFO-smykkene våre inkludert i medlemsprisen! Les mer om medlemskampanjen og hvordan du kan kjøpe SPISFO-smykkene i julegave til deg selv eller noen du er glad i her.