top of page

Motivasjon


"Hvis du ikke er motivert, kan jeg nok ikke hjelpe deg" sa han. Mentalt forlot jeg rommet i det øyeblikket, og fysisk forlot jeg det noen minutter senere - midt i timen - for aldri å komme tilbake. Det var ikke første gnagen jeg hadde hørt budskapet, men første gang det kom så direkte. Og jeg hadde begynt å tro på det. Før jeg var motivert, var det ingen vits i å begynne med noen behandling. Han brukte et bilde den gangen. "Hvis du holder begge hendene på ryggen, er det umulig for meg å trekke deg opp igjen". Jeg gikk med dette bilde lenge. Det var ikke bare vanskelig for meg å strekke dem frem, det var umulig. Jeg verken klarte eller ville. Mye senere, hos en langt klokere mann, fikk jeg justert dette bilde. "Hvis du holder hendene på ryggen, blir det jo lettere for meg å få tak i deg".


Motivasjon - eller min manglende sådan - ble den store rosa elefanten i enhver behandlingssituasjon jeg befant meg. Det ble sjelden snakk om, men det lå der hele tiden på begge sider. I alle fall følte jeg det sånn. De snakket, fikk lite respons, tolket dette som manglende motivasjon - og avskrev meg. Av og til så hadde jeg lyst til å skrike ut det som egentlig var spørsmålet: Ser dere ikke hvor redd jeg er? Antagelig burde jeg gjort det. Men jeg turte aldri.


For hva er motivasjon - eller min manglende motivasjon? Er det å holde hendene på ryggen? I ordboken under motivasjon står det "drivkraft", at å motivere er å "skape lyst og ønske". Men hvor finner en drivkraft når det overhode ikke finnes krefter? Når målet ikke er forbundet med lyst og ønske, men snarere angst? Frisk? Hva er nå det? For meg tror jeg at motivasjon har handlet mye om de tre første bokstavene i ordet. Mot. Mot til å våge endring. Mot til å våge å be om hjelp. Og ta den i mot når den er der. Når jeg ikke hadde motet til noe av dette - hvordan kunne jeg da vær motivert? I tillegg handlet det om det store spørsmålet jeg aldri fant noe svar på: Hvorfor skal jeg bli "frisk"? Hvem sier at livet mitt blir noe bedre da? Tvert i mot, det vil fremdeles være fullt av nedturer, ting som ikke ble som jeg hadde tenkt, som jeg ikke fikk til, mennesker som skuffet - alle disse tingene jeg nå kunne rømme fra. Hvorfor skulle jeg gi opp den eneste veien bort fra dette?


Kanskje det var der vi bommet på hverandre i behandlingssituasjoner. De forventet motivasjon når jeg knapt hadde mot til å være der. Når jeg brukte alt motet jeg kunne mobilisere på å møte opp, var forventningene at jeg skulle si noe. At jeg skulle ønske en endring jeg ikke ville ha. I ettertid har jeg stilt spørsmålstegn ved hvorfor ingen forsøkte å hjelpe meg med å finne ut hvorfor jeg tviholdt begge hendene på ryggen. Hvorfor forsøkte de ikke å finne ut hva som stoppet meg? Hvorfor måtte det ta så lang tid før noen forstod? Første gang jeg kom i kontakt med behandlingsapparatet var jeg 14 år. Var alle disse årene, alle disse ulike behandlerne, alle innleggelsene virkelig nødvendig?


Kanskje var det nødvendig, kanskje gjorde dette meg mer motivert likevel. Men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at jeg var mer motivert 10 år senere. Men sliten? Ja, det er klart. Mer fortvilet? Antakelig. Noen vil kanskje kalle det en form for motivasjon. Men samtidig var også følelsen av håpløshet større. Alle ga meg opp. Jeg var ikke til å redde. Ikke verdt å redde. Motet var om mulig mindre enn noen gang. Behovet for å flykte større.


Motivasjon er et ord som går igjen når det snakkes om behandling av spiseforstyrrelser. Ofte brukes det som en forutsetning for vellykket behandling. Jeg tror ikke det. Og jeg provoseres av det. I dag er jeg frisk. Jeg tror ikke at jeg på noe punkt helhjertet hadde vært motivert for det. Det har hele veien vært en del av meg som syntes det tross alt var greit som det var. Ikke godt, men trygt. På slutten, mens jeg fremdeles tviholdt i symptomene til tross for at de egentlig ikke ga meg noe særlig, bestemte jeg meg for å prøve. Var det en avgjørelse som trengte motivasjon for å lykkes? Å slutte å overspise, slutte å kaste opp, frivillig gi fra meg pauseknappen min, unnskyldningen for alt som ikke fungerte i livet mitt - krevde ikke det både drivkraft, lyst og ønske om noe annet, og ikke minst mot?


Det kjentes ikke sånn ut. Men til en viss grad var det nok sånn. Bare så skjørt, så skjørt. Da er det godt å ha fått tilbud om en sikkerhetsventil, en vei ut, fra en klok behandler: "Hvis det ikke er morsommere kan du alltid gå tilbake". Jeg valgte aldri det. Jeg snublet og falt, ja visst, men jeg valgte aldri å gå tilbake. Om jeg var fristet? Mange ganger. Om det ikke var godt, var det på mange måter enkelt. Men en bivirkning av behandlingen var for meg det mange setter som en forutsetning: motivasjon. Nå har jeg den! Både ordboksdefinisjonen og motet. Og svaret på det som en gang var mitt livs stor spørsmål.


(Anonym)

Recent Posts

See All

Comentarios


bottom of page