Mitt møte med det offentlige som overvektig

Jeg heter Kristine, er 34 år, er gift og sammen har vi en datter. Jeg er utdannet Spesialpedagog og hjelper mennesker som sliter med angst fordi jeg selv har vært der. Min spiseforstyrrelse handler om overvekt, og jeg har alltid brukt mat for å regulere følelsene mine, men dette har jeg ikke forstått før de siste årene.

Jeg har alltid vært større enn de andre barna i barnehagen og på skolen. Jeg har et veldig tidlig minne av legen før skolealder som forteller meg at “noen legger på seg bare de ser et kakestykke”. Den setningen har boret seg fast i hodet mitt. Som barn var jeg stille og syntes det var vanskelig å være i klasserommet. På hver eneste foreldresamtale sa lærerne: “Kristine må bli mer muntlig aktiv i timen”. Selv helt opp til videregående, og faktisk også på Blindern! På ingen tidspunkt var det noen som satt seg ned og spurte hvordan jeg hadde det inni meg. Fokuset var at Kristine må fikses. Hun må slankes og hun må snakke mer!


Jeg ble redd for å spise foran de andre på skolen. Når jeg på barneskolen hadde med matpakke der mamma hadde smurt på Hapå spiste jeg det i skjul så ingen skulle se at jeg spiste noe usunt. Eller når jeg hadde på salami eller makrell i tomat så åpnet jeg ikke matboksen fordi det luktet, og maten min ble et fokus hos de andre.


Allerede her sluttet mat å være næring til kroppen, og ble heller straff og et tegn på at jeg ikke fortjente å ha det bra.


Dette ble forsterket, igjen, når jeg i 9. klasse ble kalt inn til helsesøster. Dette ble gjort av gymlæreren vi hadde. Når jeg tenker på møtet hos helsesøster kan jeg se det hele utenfra, som en tilskuer i rommet. Jeg satt i en stol sammen med en eldre dame jeg ikke hadde noe forhold til utenom å bli satt vaksine på. Jeg sitter der, med det jeg i dag forstår er angst. Hun ber meg gå på vekta. Den viste 102 kg. Skammen av det tallet sitter enda dypt i magen min. Etterpå satt vi oss ned igjen og hun ber meg begynne å skrive ned alt jeg spiser den neste uka sånn at hun kan ta vekk det jeg ikke burde spise. Og alt dette uten at noen har snakket med foreldrene mine, og også uten et eneste spørsmål om min psykiske helse.


Når jeg kom ut fra kontoret til helsesøster følte jeg at hjertet mitt hadde knust, og skammen tok over hele kroppen. Det ringte ut og jeg så på de andre i klassen storme ut av klasserommet og mot skolebussen. De hadde ingen ide om hva jeg følte inni meg. Hele veien hjem gråt jeg, og fortalte mamma og pappa på et tidspunkt hva som hadde skjedd. De ble rasende og pappa dro ned til helsesøster, og etter det hørte jeg ikke noe mer om akkurat det. Men som en forlengelse av dette blir det bestemt at denne samme gymlæreren skal ha ekstratimer i gym for folk som meg. Vi ble samlet i gymsalen der vi skulle ha turn. Spesialpedagogen klarer ikke forstå hvem som kunne starte noe sånt, og synes det er merkelig at dette ble godkjent av skolen. I min mening sier det mye om den pedagogiske kompetansen.


Og igjen kom den velkjente følelsen av skam når jeg kom tilbake til klasserommet etter skrekktimen med turn. Jeg ble bombardert med spørsmål om hvorfor Kristine hadde ekstra gym. Igjen knuste hjertet mitt. Jeg skammet meg, og det var her jeg begynte å ha på meg alt for mye klær når jeg var på skolen. Jeg kan huske siste skoledag før sommeren satt jeg i klasserommet med en stor vattert collegegenser og høyhalset genser under.

Det som også gjør det så trist er at jeg var et relativt aktivt barn. Jeg spilte håndball, syklet og gikk mye lange turer. Men på turn var jeg elendig, og det var alt som betød noe.


Jeg spoler videre til 1. klasse på videregående. Jeg hadde kommet inn på Musikklinja, noe som reddet mye for meg. Endelig kunne jeg gjøre noe jeg var veldig god på, og noe jeg ble kjent for, utenom det å være tjukk.


Det var her jeg en vårdag gikk til legen fordi jeg hadde så mye vondt i magen. Det ble tatt blodprøver som viste veldig jernmangel, selvsagt ble dette satt i sammenheng med at jeg var tjukk. Legen sendte meg hjem med slankepiller etter han sa jeg måtte veie meg. Jeg gikk på apoteket og hentet de ut, de koster rett under 1000 kr, noe som var en formue for meg som bare var 16. Jeg tok aldri en eneste av de fordi jeg var så livredd for de. Deretter dro jeg til skolen igjen, og jeg satt å gråt i kor-timen. Igjen brast hjertet, og jeg fikk bekreftet hva for elendig og lat menneske jeg var.


Jernlagrene ble aldri fylt opp, til tross for alle jerntablettene jeg spiste. Dette gikk aldri legen noe lenger inn i, og fortsatte å snakke om vekten min. Da jeg var 18 dro jeg på legevakta med de samme magesmertene. Denne legen så på meg og sa: “men du er jo ganske stor”. Jeg dro hjem igjen til hybelen min og skammet meg så intenst over hvor dum jeg var som dro på legevakta fordi jeg var tjukk. Alt var min feil!


I 2009, når jeg var 22, flyttet jeg til Oslo og byttet derfor fastlege. Jeg hadde fortsatt veldig lave jernlagre. Forskjellen nå var at hun etter første blodprøve så at det kunne ha en veldig naturlig årsak og sendte meg til flere prøver. Det viste seg at hele denne tiden har jeg hatt Cøliaki.


Jeg kunne ramset opp mange episoder som dette. Alle som har vært gravid og overvektig kan nok, bare jeg sier det, huske mange episoder der vekten ble sett først. Det er bare et par år siden jeg var hos gynekolog for å ta celleprøve der hun spør meg: “er du på vei opp eller ned?” Jeg spør henne litt forvirret hva hun mener. Hun sier: “Vekten din, er den på vei opp eller ned?” Forvirret svarer jeg henne “ned”, mest fordi det føltes som det riktige svaret. Da svarer hun “Bra, du ammer jo så da går det fortere nedover”. Jeg lo litt fordi jeg trodde hun sa det med et glimt i øyet. Da så hun meg helt alvorlig i øya og begynte å forklare meg at det var helt sant at amming gjorde at man forbrant mer og derfor gikk fortere ned i vekt. At jeg ble sendt til henne fordi angsten min gjorde at jeg ikke klarte å gjennomføre undersøkelsen hos fastlegen min, det var ikke så viktig å snakke om..


Jeg skulle ønske jeg var veldig unik i alle disse historiene. At det bare var meg, men sannheten er at dette er normalen for overvektige. Du blir sett på som dum og lat, og sjansen for å bli feildiagnostisert øker fordi vekten din blir sett først.


Jeg skulle så inderlig ønske at noen hadde fortalt meg for lenge siden at det ikke var min skyld. At jeg ikke var dum eller lat. Men at overvekt og spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse. Jeg skulle ønske at da jeg fikk behandling på senter for sykelig overvekt så var ikke fokuset mat og en knekkebrøddiett på 1600 kalorier. Noe som bare trigget matfikseringen og overspisingen enda mer. Det gjør meg rasende og fortvilet at dette er normalen for så mange mennesker. Men fordi vi innerst i oss selv har lært at alt du er er en tjukkas, så snakker vi heller aldri om det. Vi kan ikke forsvare oss eller si i mot. For du vet jo ikke bedre, du er jo bare dum og lat. Og i mens vi sitter inne i oss selv og lider så går debatten på sukkeravgift og mer fysisk aktivitet i skolen. Det psykiske er ikke et tema, og det er veldig skremmende!


Jeg vil at du skal vite at det ikke er din skyld. Det handler om følelser, traumer og indre sår som blir så vonde noen ganger at vi spiser for å dempe følelsene. Og det er ikke så rart. Vi bruker de verktøyene vi har, og det har ingenting med latskap eller dumskap å gjøre. Jeg lærer fortsatt hver dag, og det er utfordrende å omprogrammere et helt liv med tanker i hjernen til å handle om å ta vare på meg selv i stedet for å skade meg. Men sakte men sikkert blir det litt lettere! I dag driver jeg Angstportalen.no der jeg hjelper mennesker med å overvinne angsten sin med hovedfokus på traumer og følelser. For det er der nøkkelen ligger, og der har den ligget hele tiden!




143 views0 comments

Recent Posts

See All