Rakel Øfsti Nesje og Maia Lohre Køhn laget danseforestillingen “Spise, ikke [ ], spise.” sammen. De tok turen til oss i Dronningens gate for å snakke litt om forestillingen og om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
Da Rakel var syk ble hun nektet å danse. Det resulterte i at hun begynte danse ut ulike følelser og lage koreografier av forskjellige situasjoner i hodet. Det skulle vise seg at det var dansen som skulle redde henne. Og selv om hun er usikker på om det var riktig at de som skulle hjelpe henne tok fra henne muligheten til å danse, ble det i hvert fall starten på og grunnlaget for danseforestillingen “Spise, ikke [ ], spise.”
– Det ble en sånn tanke om at hvis ikke jeg kan danse så har jeg ikke noe mer, da ble det nesten ikke noe vits i å leve. Da jeg ikke fikk danse så ga jeg blaffen i hva annet de gjorde med meg. Dans har liksom alltid vært min uttrykksform, Jeg opplever at veldig mange som er syke har et eller annet uttrykksbehov. Og det hadde jeg også og jeg kunne få sånn glimt hvor jeg kunne se for meg at hvordan ulike situasjoner og “kaosgreier” skulle sett ut på en scene.
Rakel og Maia møtte hverandre da de begge var innlagt for behandling for anoreksi. I tillegg til å ha gått gjennom mye av det samme og ha flere liknende erfaringer fant de etter hvert ut at de hadde ganske lik kunstsmak og estetisk sans.
– Maia drev, og driver fortsatt, med teater, så det var egentlig en litt sånn trygghet for meg å skulle gå inn i dette prosjektet med noen andre som jeg viste hadde vært gjennom mye av det samme, men som også har sin egen sykdomshistorie, forteller Rakel.
Det handler om mer enn mat I begynnelsen var jentene opptatt av at det danseforestillingen skulle handle om spiseforstyrrelser, men etter mye god hjelp og mange gode samtaler forsto de at for å engasjere og berøre publikum måtte de bruke noe av seg selv i historien som skulle fortelles. De mener at ved å ta utgangspunkt i seg selv har forestillingen blitt mer ekte og levende, dessuten opplevde de å få mye større spillerom til å kunne uttrykke seg.
– Vi visste jo før vi startet at spiseforstyrrelser handler om mye mer enn forholdet til mat og vi har hele tiden vært klare på at det er det vi vil formidle, forklarer Maia.
– Vi ville at de som ser forestillingen skal forstå noe annet enn hvis man ”googler” spiseforstyrrelser. Jeg husker jeg fikk tilsendt en liste over ti symptomer på anoreksi av en venninne som var veldig bekymret for meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Vi kunne jo bare lest opp den, men den kan jo folk ”google” seg frem til hjemme, legger Rakel til.
Det er tydelig at dette er og har blitt en viktig forestilling for dem. De har fått mange gode tilbakemeldinger fra folk som har kommet og sett dem danse. Folk har latt seg engasjere og berøre. På premieren forteller de at det var først da de sto og bukket etter å ha danset at de innså at alle i publikum satt og gråt.
– Det var jo det vi ville, vi ville treffe den nerven. Det er så mye følelser involvert og det er så mange krefter inne i en som river og sliter. Det handler ikke om det enkle med med å spise eller ikke spise. Det rommer så mye mer, og jeg tror den viktigste og fineste tilbakemeldingen jeg fikk var at vi faktisk fikk oppleve et publikum som er berørt, sier Rakel.
De opplever at det handler om grunnleggende menneskelige følelser og at det i bunn og grunn handler om noe alle kan kjenne seg igjen i.
– Jeg skjønner jo det at det kan være vanskelig for andre å forstå, for eksempel det med at du er dødssulten, men du spiser ikke mat. Det er jo ganske absurd. Men kanskje det er lettere for folk å relatere seg til det at det er kaotisk og du må ordne opp, det er mer menneskelig kanskje? Og så er det bare hvordan man ordner opp og hva man ordner opp med, som ble litt dumt.
Det er mulig å bli frisk For Maia var det drømmen om å bli skuespiller. For Rakel var det dansen. For begge to var det å finne et mål, en drøm, noe større og viktigere enn spiseforstyrrelsen, som skulle gjøre dem friske.
Maia forteller at hun hadde laget seg en ide om at man ikke kunne være skuespiller uten å ha en spiseforstyrrelse. Det tok tid før hun forsto at de var en veldig rar og ulogisk tanke.
– Jeg fikk god hjelp, og det var mye, mye snakking. Til slutt sa noen til meg at jeg ikke kunne være syk og være skuespiller samtidig, det hadde jeg ikke overskudd til å klare det. Det var brutalt, men det var realiteten. Og det gjorde vondt å innse at hvis jeg fortsatte å leve det livet jeg levde fremover så kom jeg aldri til å kunne jobbe med det jeg liker, forteller hun.
Da Rakel skulle begynne på videregående igjen valgte hun å begynne på danselinja, men for å klare å fullføre måtte hun klare å bygge en kropp som var sterk og frisk nok til å bære henne.
– Jeg vet nok ikke om jeg vil anbefale det, å gå inn på danselinja når man er såpass syk, men for meg så tror jeg at hvis jeg hadde begynt på en annen videregående så er det ikke sikkert jeg hadde vært her jeg er i dag. Det var dansen som ble min motivasjon. Jeg tror det var det jeg trengte, at jeg trengte å finne et mål som var høyere og viktigere enn det med spiseforstyrrelsen. Og uansett hvor mye alle andre sa at livet er mer enn dette og at du kan gjøre masse ting, så trengte jeg det personlige målet på at dit skal jeg.
– Finn deg et mål, finn deg en glede, prøv å finn deg en ting, skriv en ting som du har lyst til å prøve å drive med eller hvor du ser deg selv om ti år eller et eller annet som ikke handler om spiseforstyrrelsen. Finn noe viktigere. Så kan man klare det, det er jeg sikker på. Det er hard jobbing, men man må gjøre det selv, man må finne glede og mening selv, skyter Maia inn.
Men de er begge enig i at man kan få mye god hjelp. At man kan få støtte, veiledning og verktøyene til å prøve seg ut.
De vil deg vel Når jeg spør dem om det er noe de vil si til noen som selv sliter, noen som opplever det samme kaoset og de samme tankene og følelsene de selv har sloss med blir det for første gang i samtalen vanskelig for dem å finne ordene. De vil si alt, men finner likevel ikke helt det riktige å si.
– Jeg tror at jeg har lyst til å si noe om at man uansett hvor vanskelig det er så må man prøve å huske på at de som står rundt deg, støtteapparatet ditt og hjelpen du får, de vil deg vel. Selv om det ikke virker sånn der og da, så prøve å stole på det. Jeg vet at det er så utrolig, utrolig vanskelig, og så kan de også gjøre masse dumme ting, og gjøre helt feil ting som bare gjør ting verre, men de vil deg vel. Det er viktig, det vil jeg si, sier Rakel.
– Og jeg vil si at du er deg selv, selv om du blir frisk. Det er mange som er litt redd for det av og til, hva er jeg igjen da, uten spiseforstyrrelsen? Men du er et menneske, en del av samfunnet og du har fremdeles deg selv å bidra med, avslutter Maia.
Intervjuet er skrevet av Anette Wingerei Stulen og opprinnelig publisert i Spiseforstyrrelsesforeningens medlemsblad.
Ønsker du å motta medlemsbladet vårt? Meld deg inn da vel!