top of page

Det personlige er politisk


I anledning den internasjonale kvinnedagen ønsker jeg å løfte temaet spiseforstyrrelser og kjønn. Selv om de tallene vi sitter på, når det kommer til forekomst av spiseforstyrrelser, tilsier at det er en mye høyere andel jenter og kvinner som lider av en spiseforstyrrelse. Så vet vi ikke hvor høye mørketallene er for gutter og menn. Det kan ha med både hvordan diagnosesystemene er utformet å gjøre, helsepersonell sin kompetanse til å fange opp symptomene hos menn, men dessverre også stigma og fordommer som å lide av en «kvinnelidelse». Kjønn og spiseforstyrrelser syntes jeg det snakkes for lite om i dagens behandling og helsepolitikk når det kommer til spiseforstyrrelser. Hvorfor lider så mange jenter og kvinner av dette, og klarer vi faktisk å se og hjelpe gutter og menn? Hvis det er slik at det er en høyere forekomst av spiseforstyrrelser i befolkningen hos jenter og kvinner - er det et problem. Og hvis det er slik at mange gutter og menn lider av en spiseforstyrrelse, men ikke får hjelp i helsetjenesten - er det et problem. I denne omgang skal jeg ta for meg kvinner og spiseforstyrrelser.


Vi må gå noen år tilbake, til den gang da jeg ønsket, ikke bare, å være tynn, men også tom. Tom for følelser. Og var det en følelse jeg ikke visste hvordan jeg skulle tåle i meg selv så var det sinnet. Jeg sa jeg var trist, likevel, når jeg ser tilbake forstår jeg at jeg var også veldig sint. Et sinne jeg ikke hadde lært meg å tåle eller romme i meg selv. Og det føltes som om samfunnet rundt meg hadde større aksept for en trist syk ung kvinne, enn en sint kvinne som tok plass. Jeg var og strevde etter å være stille, snill og tålmodig, og følgelig veldig moden for alderen. Hvor ble sinnet mitt av? Jo, det kom til uttrykk i form av en spiseforstyrrelse.


Jeg syntes ikke at jeg var smart, flink, pen nok etc. Du vet, alle de adjektivene vi så gjerne etterstreber å være i dagens samfunn. Adjektiver som også er en stereotypisk beskrivelse av jenter og kvinner. Ved å hige etter å være både-og, tenker jeg at kvinner ender opp med å stå i spagaten mellom den tradisjonelle og moderne kvinnerollen. Vær sterk, men ikke for muskuløs. Vær selvstendig og frittalende, men sett andre foran deg selv og ta ikke for mye plass. Jeg tenkte at jeg kunne være alt eller begge deler på samme tid - et umulig prosjekt. Jeg tenkte at det var mine personlige mål, som ville bidra til min selvrealisering, og var veien til lykke og suksess. Akk, nei. Det var et uoppnåelig mål, og gav meg følelse av nederlag, lav selvfølelse, skam, skyld og selvforakt over alt jeg ikke var eller kunne. Så er det store spørsmålet, var dette mine mål? Jeg ble jo ikke født med disse ideene, så hvor kom de fra? Slik jeg ser det i dag, har jeg oppgjennom oppveksten gradvis internalisert samfunnets verdier, normer og idealer om hvem jeg burde være, hvordan jeg burde se ut.


Dette er hva Foucault ville kalt disiplinering av subjektet. Hvor makt og kontroll av mennesker fungerer ved at individer internaliserer normer i samfunnet og gjør de til sine egne. Og fremfor at samfunnet utøver makt og kontroll, gjør du det på deres vegne. Du kontroller deg selv, ved at du tenker at de internaliserte ideene er dine egne. Han snakket om staten, men teorien fungere også på andre aktører som produserer verdier og normer i samfunnet, som har definisjonsmakt. Og det er blant annet aktører som kapitaliserer på kvinnens kropp og utseende. Deres forretningsmodell er basert på dårlig selvfølelse og selvbilde, det er slikt de kan selge oss produkter og tjenester. Og da må etikk vike for profitt. Som Gail Dines, professor i sosiologi og kvinnestudier ved Wheelock College, sa så presist: “If tomorrow, women woke up and decided they really liked their bodies, just think how many industries would go out of business.” 


Det er jo en kjent sak at kultur er en del av årsaksforklaringen til spiseforstyrrelser, men jeg mener at både fagfeltet og politiske tiltak indikerer at det er individet som er problemet og ikke kulturen. Du har en personlighet som gjør at du er mer tilbøyelig for å internalisere et slik skadelig tynnhetsideal, og den diskursen mener jeg er problematisk fordi den individualiserer ansvaret for hvor endringen skal skje.


Her er det relevant å trekke inn epidemiolog Geoffrey Rose. Han skriver om to typer perspektiv på risikofaktorer som er knyttet til årsak og risiko, den ene er causes of cases og den andre er causes of incidence (Rose 1985 i Piran 2010:184-5). Årsaker til tilfeller (Causes of cases) er et perspektiv der man ser på risikofaktorer som er knyttet til individuelle årsaksforklaringer når det kommer til forekomst av en sykdom. Enkelt sagt, man forklarer hvorfor et individ har fått en sykdom ut i fra hva enkeltindividet har blitt utsatt for i et gitt tidsrom(2010:184), og dette perspektiv dominerer i førstelinjen hos helsepersonell(Hunt og Emslie 2001 i Piran 2010:184). Videre har dette perspektivet også dominert forskning på årsaksforklaringer på spiseforstyrrelser(Piran 2002;Stice 2001 i Piran 2010:184-5).


På den andre siden så har man årsaker til forekomst (Causes of incidence), som ser på hvordan risikofaktorer er knyttet til ulike deler av befolkningen eller populasjonsgrupper, og et slikt perspektiv får frem kjønn i seg selv som en risiko(Piran 2010:185). Og det er vesentlig fordi da flytter man fokuset fra individet til strukturelle forhold. Fremfor å si at individer som har en spiseforstyrrelse har blir utsatt for x og y risikofaktorer, og som følge av biologi og psykologi fikk de en spiseforstyrrelse. Istedenfor så sier man at det er en risiko å være jente/kvinne. Det skifter fokuset fra individ, til struktur og kultur. Det er vesentlig fordi en slik fremstilling av problemet problematiserer også hvor endringen bør skje, og hvor ansvaret blir plassert. Som Piran skriver:

Addressing gender as a risk factor involves addressing gender inequity and its impact and expressions in girls’ social environment, including, for example, greater rates of exposure to violation and harassment, greater restriction on physical activities, an emphasis on appearance as a way to obtain social power, or gender harassment(Piran, 2001, Piran & Thompson 2008 i Piran:2010).


Jeg er stadig sint, men nå er den rettet mot strukturelle problemer og politikk, fremfor min egen kropp. Jeg runder av denne 8.mars-appellen med et dikt av Ingvild Lothe fra diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt:


skulle ønske jeg var ren som melk og veloppdragen,

men det bor et sinne i meg.

det vokser og vokser

og jeg kan ikke styre det.

herfra og til evigheten er det rå ord ut av munnen

og ingen vei tilbake.

0 comments

Recent Posts

See All

Ledig stilling som rådgiver i Tønsberg

Vil du jobbe sammen med vår gode kollega Lise med å drifte og videreutvikle våre tilbud i Vestfold? Arbeidsoppgaver Rådgivningstjenester: ●      Individuell rådgivning til brukere og pårørende ●     

Comments


bottom of page