10. oktober er Verdendagsdagen for psykisk helse og i den forbindelse er det på tide å knuse en myte. Myten om at det ikke går an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
For nøyaktig 5 år siden satt en avmagret jente på rommet sitt i Lier og gråt seg gjennom hvert måltid. Kroppen hennes kjempet alt den kunne for å holde henne i live. Å spise var det jævligste hun viste, og hver dag bestod utelukkende av å grue seg til neste måltid. På dette tidspunktet så hun mørkt på livet og hadde lite tro på at hun noensinne skulle bli frisk fra anoreksien.
Men en dag fikk denne jenta nok av demonene inni hodet som fortalte henne at sult var løsningen på alt som var vanskelig. Hun fikk nok av at mat, kalorier og tvangstanker skulle styre hverdagen hennes. Så hun bestemte seg for å kjempe. Kjempe for å vinne tilbake livet. Hver dag ble en kamp mot seg selv og maten. Men for hver dag som gikk og hver lille kamp hun vant var hun også ett steg nærmere målet.
I dag har denne jenta nådd målet hun satte sammen med legen sin for 5 år siden. Hun har fått en sunn kroppsvekt og har aldri hadde det bedre med seg selv. Aldri før har hun hatt så stor glede av mat og ett så avslappet og sunt forhold til trening. Hun er fri fra demonene som en gang styrte livet hennes. Fri fra en sykdom som gang på gang har hentet henne inn igjen. Fri til å leve livet til det fulle.
Så denne går til dere ute som ikke tror det går an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
Ved flere anledninger fikk jeg høre at «ja nei en spiseforstyrrelse blir man jo aldri frisk av». I en tilfriskningsprosess kan det oppleves som ekstremt demotiverende å få slengt slike kommentarer i trynet. Hvis ikke de rundt deg tror at du kommer til å klare det, hvorfor skal du tro på det selv da?
Min bønn til dere som er pårørende er å velge hva dere sier med omhu. Vis omtanke og vær der for personen. Bygg de opp, ikke dytt de ned. Slagordet for årets markering av verdensdagen er «Vær oppmerksom. Vær til stede. Følg opp». Gjør man disse tingene, og behandler vedkommende med respekt kommer man langt.
Og til dere der ute som ikke ser lyset i tunnel. Uansett hvor mørkt det føles ut så finnes det en vei ut. Forsett å kjempe. Den kampen dere tar er grusomt tung, men verdt det til slutt. Det er nettopp for dere jeg velger å fortelle historien min. For å være en stemme utad for de som sliter med psykisk sykdom og for å bevise at det alltid er håp.
Og til alle bedreviterne som tror man aldri kan bli frisk av en spiseforstyrrelse: watch me.
Comments